Legg fingeren på hoppeknappen, og gjør deg klar til å bli med meg i tankesprang om hva det er som gjør det så fascinerende når spill og virkelighet glir over i hverandre. Vi skal innom nettserien The Guild, en skildring av et klassisk dilemma, filmen Gamer og Alternativ virkelighetsspill.

Når spill blir virkelighet

For de fleste av oss går det ganske greit å streke opp hvor virkeligheten slutter, og hvor spill og fantasi begynner. Men den følelsen av triumf som eksploderer inni deg når du endelig har knust en boss, er like virkelig som en hvilken som helst annen gledesfølelse. Så da er det ikke rart at skillet mellom virkelighet og fantasi av og til glipper for en stakkars spiller.

Zaboo i The Guild mistet fotfestet på denne måten. Han er en av hovedpersonene i den underholdende nettserien om en gruppe spillere i et MMORPG, en serie som har pågått siden 2007. I første episode er Zaboo overbevist om at han og hans medspiller Codex er virkelige kjærester, og ankommer leiligheten hennes med blomster. For Codex som hittil har stortrivdes i sitt huleboerliv med gardinene trukket for, blir en konfrontasjon med Zaboo et relativt ublidt møte med nevnte virkelighet.

Spillerne fra The Guild må møtes IRL

I de korte og og komiske episodene av foreløpig tre sesonger med The Guild, viser det seg at denne tematikken stadig går igjen. Det blir mer og mer nødvendig for Codex, Zaboo og resten av guildet deres å gripe inn i hverandres virkelighet for å kunne gjøre det de liker best, nemlig å spille.

Spillet er så viktig for denne artige gjengen med dysfunksjonelle gamere, at spillet har blitt virkelig for dem. Og det er akkurat dette som gjør The Guild så fabelaktig morsomt.

En ekte, magisk spillsirkel

Da den ignorante faren din sa til deg: «Se å skru av det dataspillet og delta i virkeligheten med oss andre», ga han deg et argument på gullfat til senere diskusjoner. Det vil si argumentet om at dataspill ikke er virkelighet, men ufarlig fantasi. Om faren din en annen gang skulle kritisere dataspillet for å være voldelig og moralsk forkastelig, kunne du nemlig bare replisere at dataspill er tankelek som ikke har noe med virkeligheten å gjøre. For vi synes det er greit å kjøre over gamle damer i GTA, men ikke i virkeligheten.

Har du hørt om den magiske spillsirkelen? De kjente spillteoretikerne Salen and Zimmerman hevder at det å spille et spill dreier seg om å gå inn i en magisk sirkel, hvor spillerne aksepterer at det er spesielle regler som gjelder. Denne måten å beskrive spill på, duger ganske bra til å forklare at spill er noe annet enn det vi vanligvis kaller virkelighet, og at vi som spiller aksepterer en hel del ting vi ikke ville akseptert ellers.

Hvis noen bryter reglene i den magiske spillsirkelen, blir spillet sabotert. Filmsnutten om morderknappen illustrerer slik sabotasje av spilleregler. En dresskledt mann presenterer et klassisk dilemma for en t-skjortekledt mann. Dilemmaet er som følger: vil du trykke på denne knappen, når du vet at 1 – du får én million kroner og 2 – du dreper et tilfeldig menneske?

Dilemma - eller ikke?

I filmen saboterer mannen i t-skjorte spillereglene fra første sekund, og det viser seg at han mye heller vil trykke på knappen for trykkinga sin del, enn fundere over moralske dilemmaer. Enda en spiller som har spilt i overkant mye, kanskje? Artig for oss, men ikke så artig for de tilfeldige menneskene som dør når han trykker på knappen.

Gamer: spill til å dø av

***spoiler alert***

Science fiction-filmen Gamer er fortsatt på plakaten hos en del små kinoer i Norge. Kort fortalt dreier Gamer seg om at noen har utviklet teknologi for å fjernstyre mennesker i onlinespill, slik en kan bruke kroppene deres som avatarer. Spilleren låner bokstavelig talt en annens kropp, og tar over styringen. I det enormt populære online førstepersons skytespillet Slayer kan menneskeavataren dø på ordentlig hvis spilleren dummer seg ut. Oops.

Å overleve i spillet Slayer er ikke akkurat en lek.

Live-sendinger fra Slayer er like populære på verdensbasis som mesterskapene i fotball er i vår tid. Mens Slayer handler om å utøve vold, dreier Second Life-lignende Society seg om sex. Menneskeavatarene får betalt for å la seg fjernstyre, som en slags prostituerte. Society er minst like populært som Slayer, noe som ikke kommer overraskende på oss som vet at bare shopping overgår porno i hva folk er mest interessert i på nettet.

Hva som gjør at folk i filmen går av skaftet for å spille Slayer og Society? Vel, det er jo fordi at spillet på et vis har blitt virkelig. Det handler om ekte blod, tarmer og kjønnsorgan, og likevel er det ingenting som settes på spill for ens egen del. Problemet er jo selvsagt at alt settes på spill for menneskeavatarene.

Helten i Slayer må bryte spillereglene for å overleve, og kidnappe kona si fra Society før hun også blir drept. Enden på visa er at hele konseptet med fjernstyrte mennesker blir stanset. Og godt er det. For det er jo ikke et spill lenger når man dør av det. Finnes det egentlig noe mer virkelig?

Alternative virkeligheter

ARG (Alternate Reality Game), eller alternativ virkelighetsspill, spretter opp som paddehatter og tukler til det trygge og tradisjonelle skillet mellom spill og virkelighet. En håndfull alternative virkelighetsspill du kanskje kjenner til er Harry Hole-spillet, Varg Veum-spillet og Rottenetter-spillet. En de viktigste reglene i et alternativ virkelighetsspill er at spillet gir seg ut for å være virkelig, selv om alle vet at det ikke er det.

Verden lurte lenge på om LonelyGirl15 faktisk fantes på ordentlig. Men den gang ei. Ikke akkurat et vaskeekte alternativ virkelighetspill per definisjon, men i alle fall alternativ virkelighet.

Samme hvilket alternativ virkelighetspill det er, så går spillerne med på å late som at de for eksempel etterforsker virkelige drap, samler ordentlige ledetråder, og planlegger å styrte virkelige motstandere. Typisk for alternativ virkelighetsspill er at de sjelden holder seg til ett medium, men foregår samtidig i for eksempel forum, chat, facebook og videoblogger.

Og man har ikke virkelig kastet seg uti et alternativ virkelighetsspill hvis man ikke har dratt et bestemt sted for å oppleve noe i spillmakernes regi. Den dedikerte spilleren møter opp på Nationaltheateret i egen høye person den 17.november kl. 7, fotograferer og noterer hva som skjer ved «et hemmelig møte mellom to kjeltringer», og innsamlet info kan brukes for å komme videre i spillet.

Samarbeidet og engasjementet som gjerne oppstår blant ARG-spillere skaper ofte en sterk lojalitet til spillet. Når ARG trer så mye inn i virkeligheten som det gjør, er det nok ikke så rart. Man spiller sin egen rolle, og blir tildelt en slags ny identitet. Her kan man naturligvis trekke paralleller til rollespill og laiv, men da beveger vi oss enda lenger bort fra de rene dataspillenes område.

Intet spill uten virkelighet

Personlig er noe av selve grunnen til at jeg liker å spille, at jeg kan ta et steg vekk fra virkeligheten som den fremtrer til vanlig. En magisk spillsirkel er kanskje en fin måte å vise hvordan spillere kan akseptere regler og gjerninger de ellers aldri ville ha akseptert. Men det er åpenbart at denne sirkelen ikke er helt ugjennomtrengelig.

Man kan argumentere så mye man vil for at det bør være vanntette skott mellom spillverdenen og den virkelige verden, men nettopp når det begynner å lekke fra den ene til den andre, blir vi sjarmert og fascinert. Det dreier seg om selve spillmagien, om hva det er som gjør et spill til et spill.

Vi ler av søte spillere i The Guild som tar spillet sitt akk så seriøst, vi flirer av mannen som heller vil ta med seg morderknappen enn en million dollar med hjem. Vi kan se Gamer og synes at spillerne er groteske som lar menneskeavatarene sine dø, samtidig som vi blir hemmelig fascinert av tanken på å prøve noe lignende selv. Og alternative virkeligheter gjør virkeligheten mye mer spennende.

En gang innimellom er klokka plutselig tre timer mer enn du har trodd, og du har glemt å legge deg. Har du da tenkt på om det virkelig er du som spiller Lara Croft, eller om det er Lara Croft som styrer deg slik at du ikke legger deg? Seriøst, jeg håper du ikke har tenkt på det. Men alt i alt blir virkeligheten ganske kjip uten fantasien. Og moralen var? Så lenge ingen dør, er det greit.

Ingen virkelighet uten spill.