They said I was Red Faction.

– Like it or not Mason, you are now.

Etter en småblaut begynnelse er det omtrent slik Red Faction hiver deg ut i krigen på Mars. De stakkars marsboerne har atter igjen klart å underlegge seg de kjempeslemme jordboerne som bruker pisken flittig for å holde marsboerne i sjakk.

Red Faction Guerrilla er det tredje tilskuddet i den klassiske serien om krigen på Mars. Felles for også dette tilskuddet er at man atter igjen plukker opp slegga som et medlem av geriljaen Red Faction. Geriljaen som gang på gang har sett seg lei i å bli slavet rundt, og dermed har startet opprør, må igjen finne fram dynamitten. Mars skal igjen bli fritt.

Frem med hammeren

I denne omgang spiller du Alex Mason, en tilsynelatende normal kar som har søkt til Mars for å tjene til livets opphold. Slik går det selvsagt ikke. Etter en overfladisk scene hvor Masons bror blitt skutt, plukker Mason opp hammeren mot Earth Defense Force, en militant og privateid hærstyrke eid av jordens rikeste menn. Jordens økonomi ligger i ruiner, og dermed er dens eneste håp å tjene penger på Mars. Noe som for øvrig forklarer hvorfor EDF som reddet marsboerne i forrige runde, denne gang er blitt skurkene.

Selv om det gang på gang forsøkes å skape et bilde av EDF som babymordere og verre til, lykkes spillet kun delvis med dette. Jeg føler liksom aldri et kokende sinne mot de anonyme soldatene som strømmer mot meg som en flokk med gærne bikkjer, men de skyter på meg – da skulle det bare mangle at jeg skyter tilbake. Noe annet ville da vært uhøflig.

Spillet hiver deg mer eller mindre rett ut i krigen etter du har lært hvor avtrekkeren på rifla er, og ikke minst, hvilken vei du skal peke den. Så etter du har utforsket området litt, krasjet noen biler og drept noen uheldige sivile er tiden inne for å ta fatt på første oppdrag. Ikke overraskende skal man sprenge en bygning, en bygning som for anledningen er tettpakket med sofageneraler og bruktbilselgere. Deretter er det bare å stjele nærmeste kjøretøy og legge ut på tur.

Store gutter liker store leketøy

Etter hvert som du har gjort deg kjent på den røde planeten, og ikke minst knust et par bygninger til, er tiden inne for å anskaffe seg noen leketøy. Og leketøy finner man.

Mason kan totalt bære fire våpen, hvor slegga ikke er valgfri. Hovedsakelig vil du trolig drasse rundt på et par gjengangere spillet gjennom: en sekk med julegaver (les: eksplosiver) og ei rifle. Den tredje plassen i feltsekken tildeles derimot de virkelig kule leketøyene. Bazookaer, en portabel trafostasjon eller en nanorifle som eter alt den treffer er noe av det du kan putte i sekken. Det finnes drøssevis av forskjellige våpen i spillet, så her finner trolig enhver en favoritt eller to. Undertegnende ble for øvrig spesielt glad i nevnte nanorifle, denne skyter ut en konsentrert pakke av små skapninger som spiser ALT den treffer. Det kan være alt fra stakkars soldater, tanks, fly til bygninger og mer. Det må selvfølgelig et par doser til før en tanks forsvinner i lufta, men dette er likeså utvilsomt det kuleste våpenet i min bok.

Som man skulle forvente i et spill der tilnærmet alt kan ødelegges, finnes det også en del virkelig store lekekjøretøy. Planetens veier er som regel full av diverse sivile kjøretøy som du kan få låne om du spør pent. Hovedsakelig vil du finne ulike varianter av terrenggående kjøretøy og anleggsmaskiner – sistnevnte gjør absolutt jobben om du har fått nok en rivningskontrakt.

EDF stiller selvsagt også med en haug med kjøretøy, alt fra vanlige jeeper med tilhørende maskingevær til enorme stridsvogner. Sistnevnte er selvfølgelig fryktelig morsomme om du får kloa i en, men det er dessverre sjeldent enkelt. For å kapre en stridsvogn må du overbevise sjåføren at han er tryggere utenfor enn inni tanksen. Måten du gjør dette på er ved å skade tanksen til den ryker, men innen den tid er tanksen trolig såpass ødelagt at du vil få svært begrenset glede av den.

Sist, men ikke minst stiller diverse roboter. Det finnes hovedsakelig tre former for roboter. Førstemann er en liten, men kjapp sak som gjør greit med skade, men tåler lite juling. Andremann er en enorm og treg, men tilnærmet uknuselig koloss som bryter gjennom alt den møter på.

Sistemann er utvilsomt den mest spennende varianten. Denne er den eneste av de tre som er utviklet for militære formål. Hvor de to andre er gruvemaskiner, er denne en ren drapsmaskin. Den ligner svært mye på den lille varianten av den sivile maskinen, men har ofret noe fart og fleksibilitet for noen enorme rakettkastere. Kanskje unødvendig å si, men om du får kloa i denne sitter du trygt en god stund.

Jeg må kritisere spillet litt for at både tanks og nevnte roboter er alt for vanskelig å finne, jeg har faktisk kun funnet de mens jeg har vært på diverse oppdrag. Attpåtil er disse maskinene helt essensielle for suksess i flere av oppdragene. Da er det litt kjedelig at man må gå på oppdagelseferd mens kulene hyler forbi.

Seks fot under

Spillet strekker seg over et relativt stort areal bestående av totalt fem områder. For å komme deg videre i spillet må du frigjøre sektor etter sektor. Dette gjøres til dels via spillets hovedoppdrag, men hovedsakelig ved at du utfører sideoppdrag og knuser bygninger som senker EDFs kontroll over en sektor.

Sideoppdragene er ved første blikk mange og varierte, men blir likevel fort repeterende, hovedsaklig fordi grunnstrukturen i alle er såpass like. Det finnes dog et par typer oppdrag man aldri går lei, som eksempelvis de som gir deg en tanks og et oppdrag hvor du må knuse 100 fiendtlige kjøretøy.

Sideoppdragene er heldigvis i stor grad nokså valgfrie, ettersom en tur med bulldoseren gjennom det lokale kjøpesenteret svekker EDF nesten like mye som å utføre sideoppdrag. Ergo står man fritt til å velge framgangsmåte for å senke de slemme jordboerne.

Når EDFs kontroll over en sektor har sunket til null er tiden inne for å gjøre hovedstøtet. Dette gjøres via diverse hovedoppdrag som generelt er nokså varierte og spennende. Alt fra kapring av kjøretøy til å redde sivile er noe av det du må gjøre.

Felles for alle oppdragene og spillet generelt er dessverre to ting. Du vil dø veldig, veldig, veldig, veldig, veldig mange ganger. Hovedsakelig fordi samtlige oppdrag er tidvis frustrerende vanskelige. Det føles som om spillet lider litt under at det ikke håndterer den åpne verden spesielt bra. Ettersom man stort sett kan ”angripe” et oppdrag hvordan man vil, blir ofte fiendens respons svært varierende. Det kan egentlig rangeres fra illsint lemen til brennende vepsebol.

Du vil kjedelig ofte befinne deg i hva som best kan beskrives som en stor møljefest. Både fiender og venner er spredt på kryss og tvers mens de skyter på alt som rører seg. Resultatet av dette er at du ofte befinner deg bak en tynn murvegg med en bataljon av fiender på andre siden. Noe som i utgangspunktet er ille nok, men ekstra vanskelig blir det av at så og si alt i dette spillet ødelegges før eller siden. Ergo er dekning stort sett ubrukelig. For å toppe isfjellet strømmer fiendene i mange tilfeller i uendelige strømmer, uansett hvor mange du skyter kommer ti nye sekunder senere.

Dermed føles det aldri særlig rettferdig når du dør, ettersom du sjeldent føler at du faktisk hadde en real sjanse mot overmakten. Det er veldig synd, ettersom frustrasjonen titt og ofte forbigår gleden i dette spillet.

Spektakulært destruktivt

Red Faction har så visst en historie å by på, denne er dog såpass kort og forutsigbar at jeg skal ikke ødelegge den. Den er forsåvidt nokså spennende jevnt over, så i frykt for å røpe noe skal jeg ikke utdype mer enn det. Men hvorfor nevner jeg dette nå? Jo, forbi selv om historien riktignok er tilstede lurer den ingen. Red Faction handler om å ødelegge ting, verken mer eller mindre.

Noen vil kanskje påstå det blir litt tynt å basere et spill utelukkende på ødeleggelse, men i dette tilfellet fungerer det faktisk ganske godt. Jeg har ikke møtt på en eneste bygning på Mars som ikke detter sammen når jeg gir den nok deng, det i seg selv er ganske imponerende. Enda mer imponerende er hvor det naturtro og vakkert bygningene faktisk detter sammen, det er faktisk litt skremmende. Bygninger både knaker og svaier før de endelig braker sammen, man får vitterlig inntrykket av at det foregår noen millioner kalkulasjoner inni konsollen, som jobber for harde livet.

Du vil dog oppleve et par unntak hvor for eksempel bygninger står fjellstøtt selv om de balanserer på toppen av avløpsrør, men det må man nesten tilgi. Ikke riktig så tilgivende er det at bygninger av og til ikke merker vekt. Klarer du å lande en ti tonns søppelbil oppå et utedo skulle man da tro at det ville kollapset. Det skjer av og til, men langt ifra hele tiden.

Hva landskapet på Mars angår er det et relativt kjedelig skue. Det finnes både områder dekket med snø og ildrød marsjord, men den føles likevel litt monoton jevnt over. Spillet ser absolutt pent ut, men det faller godt innenfor normen.

Konklusjon

Jeg har koset meg mye på Mars, veldig mye. Men jeg har også vært frustrert, veldig frustrert. Man skulle da kanskje tro at det er snakk om et enkeltregnestykke, én minus én er null. Men Red Faction fortjener bedre enn så.

Red Faction kan tilby timesvis med moro, hvor du bare skaper faenskap og knuser alt og alle du møter på. Det i seg selv er mer enn hva mange andre spill klarer å by på. Og om du attpåtil føler for å frigjøre Mars, så venter det deg en spennende historie.

Om du ikke allerede har kjøpt deg billett til neste romferge til Mars, bør du absolutt gjøre det snarest. Mye herlig destruktiv moro venter.